Museum i emning gir beredskap i renning
Renningen er trådene som bærer hele veven. Slik må også institusjonene bære demokratiet vårt. Debatten om nytt museum for kunst og design i Trondheim rommer plassering, areal, økonomi og eierskap. Det er naturlig. Men vi må også løfte blikket. Dette handler om institusjonsbygging, ikke bare om et bygg. Et museum bygges for generasjoner, og samfunnsoppdraget varer lenge etter oss.
Prosjektet må ses i tre perspektiver. Lokalt kan museet gi byen et åpent rom for læring og fellesskap. Regionalt kan det bli et nav for hele Trøndelag, med rom for skapende miljø, håndverk, design og kunstfaglig kompetanse. Nasjonalt handler det om kulturinfrastruktur, samlinger og kunnskap som skal forvaltes og deles.
I urolige tider snakker vi mye om beredskap. Vi må også snakke om kulturell beredskap. Evnen til å holde ytringsrommet åpent, tåle uenighet og styrke fellesskapet. Noen tror tiden for nye byggesteiner for demokratiet er over. Jeg mener det motsatte. Demokratiet må bygges, vedlikeholdes og fornyes hele tiden, og museene er en del av dette arbeidet. Kvalitetssikringen av prosjektet peker på både behov og kompleksitet. Det tar tid, men usikkerhet må ikke bli en unnskyldning for å stoppe.
Når økonomi og eierskap diskuteres, bør én ting sies tydelig. Staten må ta brorparten av regningen. Ikke som en gave, men som en selvfølge. Staten har historisk hatt et særskilt ansvar for Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og samlingsoppdraget. Når oppdraget er nasjonalt, må finansieringen være nasjonal. Norge har ikke råd til at kunst og designarv blir liggende utilgjengelig, eller at viktige kunnskapsarenaer blir for små og sårbare.